Hverdagen med hundene

Vi har hatt en liten miniferie i min barndomsparadis på Finnskogen. Besøkte "onkel" Tor på hytta ved Møkeren. Der var ikke mennesker i mils omkrets så jentene kunne løpe løse og koste seg. Alma svømte for første gang, fikk litt panikk når pelsen ble tung av vannet, men jeg var med henne og det roet seg greit. Cera tok seg noen rolige svømmeturer når vi andre badet, Alma var i vannet så fort hun fikk sjansen. Det var var varmt, tropenatt så jentene og jeg sov ute, myggen tok godt for seg... Vi besøkte mine foreldre, fikk en handletur til Charlottenberg og koste oss ellers på hytta med god mat. Høydepunktet var grillet and.

Hverdagen uten Epo går sin gang. Vi har laget noen nye rutiner og det har gjort godt. Det har ikke vært så varmt, så det har blitt lange skogsturer og det gjør godt for både 2 og 4 beinte. Jentene er mer seg sjøl igjen, men fortsatt litt mer klengete. Vi var på trening i går igjen, og da var det mer alvor. Alma trente til utstilling neste helg, Cera trente grunnferdigheter i Rallylydighet.
Jeg har fått beskjed fra veterinærhøyskolen at obduksjonen er gjort, men at det vil ta litt tid å få resultatet. Epo er også kremert der inne, men er ikke kommet tilbake.

Det har gått en uke siden Epo og døde, sorgen og savnet er der fortsatt, men vi begynner å komme så smått i gjenge igjen. Det er godt å ha gode venner som gir trøst og støtte. Jentene sørger også på sitt vis, Cera sitter fortsatt mye klistret på meg og Alma er veldig rolig. Jeg tror nok de mest leser meg, at jeg er veldig trist og annerledes og at det påvirker dem, men de mangler jo også en i flokken, så det er annerledes for oss alle. Onsdag reiste vi på trenig med konkurransegruppa i Retrieverklubben. Godt å være sammen med hundevenner som vet og forstår hvordan man har det. Takk for støtten! Vi tok ikke treninga så veldig alvorlig, men lekte litt og trente litt triks med masse godbiter og det var bra for Cera og Alma. Vi var totalt utslitt alle tre når vi kom hjem etter en drøy time. Torsdag reiste jentene og jeg på Nissebu. Utrolig vemodig å komme opp uten Epo. Men vi koste oss mye på tur i vær som passet sinnsstemningen. grått med glimt av sol og regn. Det fallt noen tårer, ja, det gjorde det, men mange gode minner kom også fram. Jentene var piggere i humøret og Alma gjorde hyss igjen. Men senga til Epo, som de sloss om å ligge på når han var i live, den rørte de ikke. Beste hundemadrassen og beste soveplassen var skrikende tom hele helga. Merkelige greier.